Du trenger ikke hele kartet

Noe av det jeg hører aller oftest, er: «Jeg skulle begynt, hvis jeg bare kunne se hvordan alt kommer til å gå.»

Jeg forstår det. Når du har båret ansvar i årevis, lærer du å planlegge for ethvert utfall. Men en visjon er ikke en prosjektplan, og å vente på hele kartet er en av de måtene vi holder oss selv fast på som høres aller snillest ut.

En lykt, ikke en lyskaster

Det finnes et gammelt bilde jeg er veldig glad i: en lykt for føttene dine. Ikke en lyskaster som lyser opp hele dalen – en lykt. Nok lys til neste steg, og så, når du har tatt det, nok til steget etter.

Det er slik retning faktisk fungerer. Du får ikke steg fem før du har tatt steg én.

Tro og frykt ber deg om det samme

Både tro og frykt ber deg om å stole på noe du ennå ikke kan se. Frykten ser for seg det verste og kaller det realisme. Troen ser for seg livet du virkelig ønsker deg, og tar likevel ett steg mot det.

Du trenger ikke å føle deg fryktløs. Du trenger bare å la troen velge neste steg.

Et ukentlig ritual på 15 minutter

Én gang i uken – søndag kveld fungerer godt – setter du deg ned med den nedskrevne visjonen din og stiller tre spørsmål:

1. Hva er ett steg jeg kan ta denne uken, herfra jeg står, med det jeg har?
2. Hva kan komme i veien, og hva gjør jeg når det skjer?
3. Hvem kan jeg fortelle det til, så jeg ikke bærer dette alene?

Skriv ned svarene. Ta så steget, uansett hvor lite det er. Neste uke har lykten flyttet seg.

Ta ditt neste steg med en støttende bikube